Globale trender i EPR-ordninger: produsentansvar for forbrukeremballasje

Policyer for utvidet produsentansvar (Extended Producer Responsibility, EPR) for emballasje begynte å dukke opp tidlig på 1990-tallet, og vi har sett at bruken av dem har vokst og ekspandert i løpet av tiårene.¹ Det globale presset for å implementere dette miljøpolicyprinsippet har aldri vært sterkere enn det er i dag, og prinsippet betyr at selskaper er ansvarlige for innsamling, sortering og gjenvinning av emballasjen de bringer ut på markedet.

EPR Unpacked – A Policy Framework for a Circular Economy er vår nyeste utredning som fungerer som en ressurs for lovgivere og forskriftsutviklere, samt for interessenter som påvirkes av EPR. Den tilbyr et flerdimensjonalt perspektiv på produsentansvar – som er et av de fem prinsippene for høytytende EPR-ordninger.

Full kostnadsdekning kan få momentum

Globalt har trenden vært at EPR-ordninger har utviklet seg fra delvis til full kostnadsdekning, og produsenter i større grad nå er ansvarlige for hele nettodriftskostnadene for emballasjen de bringer ut på markedet. Dette betyr at produsenter vanligvis må dekke kostnadene ved håndtering av emballasjeavfall – inkludert innsamling, sortering og gjenvinning – samt administrative utgifter til å kjøre EPR-programmet. For beslutningstakere som er interessert i å gå utover minimumskravene til ytelse, kan omfanget av kostnadsdekningen også omfatte tiltak som overvåking og forbrukerbevissthetskampanjer.

I høytytende EPR-systemer er produsentene ansvarlige for en rekke kostnader knyttet til effektiv håndtering av emballasjen. Ifølge nylig forskning utført av Eunomia Research & Consulting er implementeringen av pantesystemer (DRS) og EPR-systemer med full kostnad for opprydding av avfall dekket av produsenter blant de mest vellykkede politiske tiltakene for å håndtere engangsplastavfall i Middelhavsregionen.²

I motsetning til delvis kostnadsdekning, der eventuelle gjenværende kostnader faller på kommuner og skattebetalere og dermed har forskjellige begrensninger, har EPR-ordninger for full kostnadsdekning vist seg å oppnå betydelig høyere gjenvinningsrater og redusere avfall på grunn av den dedikerte finansieringskilden. Lovverket bør fastsette relevante kostnader og andelen som faller inn under produsentenes ansvar, samt materielleierskap og geografisk dekning. Politiske beslutningstakere bør vurdere å skape geografisk nøytrale og materialnøytrale tilnærminger når de setter mål for å unngå forvrengninger i markedet. Uten veldefinerte tiltak vil produsenter naturligvis fokusere på materialer med høyest innsamlingseffektivitet og lavest kostnad i stedet for å handle ansvarlig for emballasjematerialene og tonnasjene de setter på markedet.

Privat sektor skal lede innsatsen med tilstrekkelig tilsyn

I teorien krever EPR-prinsippet at individuelle produsenter administrerer emballasjen etter bruk og sørger for hensiktsmessig behandling. Men når det gjelder emballasjeavfall fra forbruk, er individuell oppfyllelse ofte verken økonomisk eller praktisk mulig. Derfor får produsenter ofte muligheten til kollektiv oppfyllelse gjennom en enhet som er kjent som en Produsentansvarsorganisasjon (PRO). Selskapene bidrar økonomisk gjennom kostnadsfordelte honorarer som sendes til PRO basert på mengden og typen produkter de bringer ut på markedet.

PRO-er har vist seg å være kraftfulle aktører i den kollektive implementeringen av EPR-ordninger for emballasje. Alternative modeller uten en sentralisert bransjedrevet organisasjon og sterkt statlig tilsyn har vist seg å ikke lykkes. I noen jurisdiksjoner er det sterke synspunkter på tvers av verdikjeden om hvem som skal kontrollere hvilke aspekter av systemet. Myndighetsdrevne PRO-er er imidlertid sårbare for reguleringsfangst, noe som svekker forholdene som er nøkkelen til sirkularitet.

Industridrevne PRO-er etableres og forvaltes av privat sektor, der offentlige myndigheter fungerer som motvekt, har ansvar for å kontrollere og overvåke programmet og sikre at produsenter oppfyller sine forpliktelser, f.eks. betaler avgifter, oppnår mål osv. For PRO-er som drives av bransjen, er det viktig at produsentenes data er godt beskyttet for å beskytte konkurranseinformasjon.

I utgangspunktet kan en enkelt PRO-struktur mest effektivt bidra til å etablere et land- eller statsdekkende program og gi interessenter tid til å tilpasse seg et nytt system. En enkelt PRO-struktur gir enkel implementering og et høyt kontrollnivå. Derfor kan land med liten eller ingen erfaring med EPR-ordninger i første omgang dra nytte av et mindre komplekst system. Regjeringer kan vurdere å implementere et konkurranselandskap senere hvis det er nødvendig, når EPR-ordningen er godt etablert.

I vårt neste innlegg vil vi belyse hvordan systemintegritet påvirker ytelsen til EPR-systemer – følg med! Vil du vite mer om fordelene og ulempene med PRO-strukturer? Last ned utredningen vår i dag.

Last ned utredningen om sirkulær økonomi

¹ OECD. (2016). Utvidet produsentansvar: Oppdatert veiledning for effektiv avfallshåndtering.

² Eunomia. (2021). Informasjonsdokument for utarbeidelse av retningslinjer for håndtering av engangsplast i Middelhavet.